EU-domstolen avsa nylig en plenumsdom som slår fast at register over reelle rettighetshavere ikke skal være åpent for allmennheten – dette til tross for at lov om register over reelle rettighetshavere gir «enhver» tilgang til opplysninger som registreres i registeret. Nå står en lovendring for tur, selv om registeret neppe blir opprettet med det første.
Lov om register over reelle rettighetshavere
Den 01. november i 2021 trådte lov om register over reelle rettighetshavere delvis i kraft. Loven gjennomfører EUs fjerde hvitvaskingsdirektivs forpliktelse til å opprette et sentralt register over reelle rettighetshavere. Loven er ment å gi offentlige myndigheter og rapporteringspliktige etter hvitvaskingsloven bedre tilgang på informasjon over eierskap og kontrollstruktur i norske selskaper. Loven pålegger alle norske juridiske personer å innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere.
Innsynsretten i registeret skulle etter EU-direktivet gjelde for «enhver».
Vi skrev i fjor en artikkel om loven du kan lese her.
Tilgang strider mot retten til personvern
Sist uke kom EU-domstolen med en storkammerdom, der den slår fast at EU-direktivet strider med den grunnleggende retten til personvern i EU-charteret.
EU-domstolen uttaler i dommen at direktivets krav om at samtlige opplysninger registrert i registeret skal være tilgjengelig i alle tilfeller og for enhver person, ikke er forenlig med artikkel 7 og 8. En slik behandling av personopplysninger går både lengre enn det som er strengt nødvendig, og er uproporsjonal. Nysgjerrige utenforstående vil derfor likevel ikke få anledning til å benytte registeret uten videre.
Hvilken betydning får dommen?
Dommen vil måtte medføre at loven om register over reelle rettighetshavere endres. Spørsmålet blir etter dette hvem som skal ha innsynsrett i registeret.
En løsning kan være at man legger til grunn forslaget hvitvaskingsutvalget opprinnelig foreslo. I NOU’en foreslo utvalget en bestemmelse der offentlig myndighet fikk tilgang til registeret, samt rapporteringspliktig som ledd i arbeidet med gjennomføring av kundetiltak og løpende oppfølging etter hvitvaskingsloven. I tillegg kunne «andre med et legitimt behov for opplysningene» gis tilgang mot gebyr og etter en skjønnsmessig vurdering.
